Herregud, av og til så bynne æ å lur på om d bor en liten stalker inni mæ en plass. Æ har nemlig klart å kjendisforelska mæ litt i Andrè Lund, selvom han ikke e så veldi kjent, enda. Lova, æ hadde sikkert forfulgt fyren om æ bare hadde orka. Og for dokker som ikke veit kem Andrè Lund e, så e d han som e gitarist i Major Parkinson, en av dem ihvertfall.
For å start heilt på bynnelsen med heile den her Andrè Lund-greia og for å gjør en historie som kunne vært relativt kort ganske lang istedet, så må vi svirr litt i overkant av en måned tilbake i tid;
D va da Hovefestivalen 2009, på Tromøya i Arendal 25. Juni. D va på den torsdagen at Major Parkinson skulle spæll konserten sin og Andreas va vel den i lavvoen vårres som va aller mest gira, i og med at han va den eneste som hadde hørt om dem i forkant av festivalen. Vi satt som alle andre daga den uka å drakk utafor teltet utpå ettermiddagen en gang, å Andreas hadde etterhvert klart å overtal mæ til å bli med på konserten. Hadde jo egentli mest løst til å sett å drekk, men han hadde så løst til å dra, å d hadde vært kjipt om han hadde måtta fornt aleina. Han forklarte at musikken demmers va ‘dritkul’ å ‘litt i nabogata til Kaizers Orchestra’, å æ tenkte at om d va nokka i nærheten av Kaizers så måtte det jo vær bra..! Va jo ikke akkurat sånn at æ hadde nokka å tap på d heller, men æ bestemte mæ nu værtfall for å besøk toalettet en liten tur før vi sku gå inn på festivalområdet. D va jo selvfølgelig dokø, som til alle døgnets tider omtrent, så når æ kom tilbake til lavvoen va Andreas gådd uten mæ, å æ konkluderte me at da orka æ ikke alikavel. Et par dramma seinere blei d til at æ gikk for å se etter han. Hvis æ ikke fant han så kunne æ jo bare gå tilbake igjen. Han va ikke spesiellt vanskeli å finn vel og merke, sia d kun hadde samla sæ ca ei og ei halv rad foran scena, der flesteparten venta på band som skulle spill seinere samme kvelden. Vi fant oss en fin plass, litt til venstre for midten av scena (perfekt plassering spør du mæ), der vi bynte å prat litt me dem som stod foran oss, å vi blei nu ståanes nest fremst.
Da Major parkinson entra scena måtte æ først flir litt for mæ sjøl. Førsteinntrykket va mildt sagt litt spesiellt. Førr nån særinga! MEN! Sært e bra. Sært e jævli bra..! Utrulig positivt overaska! Høres jo helt klisè-aktig ut når æ si at æ forelska mæ helt totalt i musikken (og gitaristen), men lenge leve klisjèa si æ bare! Æ veit ikke nøyakti KA d va eller e med Andrè Lund, men den fyren fascinere mæ no jævlig. Måten han kler sæ på, set ut på, kordan han spilla gitar, scenenærværet, alt, absolutt alt. At fyren i tillegg ser dødsbra ut gjør d jo bare bedre! Æ klarte bare ikke å slutt å se på han. Heilt inne i min egen verden, borte i den fantastiske musikken innser æ plutseli at han står å ser på mæ. Her står æ å stirra på han uten å egentli vær klar over det, åsså står han på scena å ser rett på mæ. D va så søkkanes mye folk der, å han så på MÆ. Kanskje det tok en liten evighet, æ aner ikke, men d kjentes værtfall sånn ut! Føles jo heilt teit i etterkant, men akkurat der å da følte æ mæ som en teit liten starstruck fjortis. «Herregud, herregud, herregud, gitaristen i Major Parkinsom står å ser på MÆ?! Herregud, herregud!!» Da æ endelig klarte å reager så tydligvis ansiktsuttrykket mitt artig ut ellerno, for Andrè Lund flira litt, smila mens han rista litt på hodet, å fortsatte å gjør sitt på scena. Æ va totallamma å klarte såvidt å beveg mæ, men d va i akkurat det lille øyeblikket at æ va helt solgt. Etter det så så æ at Andreas så på mæ i sidesynet, å æ så på han akkurat når han sa; «Han SÅ på dæ, Mie!». Resten av konserten foregikk i ei slags drømmeboble for mæ. Æ e bare så evig glad for at Andreas overtalte mæ til å værme. Fy faen, Andreas, æ ELSKA dæ for d der!
Et par daga seinere, når æ va kommet mæ hjem igjen, måtte æ jo google litt Major Parkinson (lenge leve google)..! Musikken ble funne frem, videoa sett, hjemmesida bokmerka, you name it! Både på hjemmesida demmers å må myspace-profilen fantes d fleire bilda, så æ satt jo å gjennopplevde konserten inni hodet mitt, igjen og igjen. D va faktisk utruli mye BRA bilda, å jo fleire bilda æ fant av Andrè Lund, jo meir betatt å fascinert blei æ! De beste bildan blei lagra på pcn for bedre tilgjengelighet, før d her hadde gjort nokka me mæ. Det kribla i fingran å tanka og idea fløy vegg-i-mellom i hodet mitt. Æ hadde løst til å tegn. For første gang sia æ va ferdi på skola (tegning, form og farge) hadde æ inspirasjon å idea nok til å kunne skap et bra produkt og å gjennomfør d. Æ hadde funne et bilde som spesiellt appelerte til inspirasjonen min. Et nydelig bilde tatt på en konsert på Samfundet i Trondheim i fjor høst, der det aller mest karakteristiske på Mr. Lund kommer frem. Flosshatten litt på skeiva, å slipset henganes laust rundt halsen.
Æ e ikke helt sikker på kor æ starta, eller kordan æ kom mæ i gang, men plutseli va æ så dypt inne i en prossess at æ ikke hadde klart å lausriv mæ fra den om æ hadde hatt aldri så lyst. Hvis æ ikke huska helt feil så tok d mæ litt i underkant av to uka å bli ferdi me tegninga. Utallige timers tegning og MINST 8 lag tusjpenn tidligere hadde æ aldri i min villeste fantasi drømt om at den sku bli så bra! Aldri før har æ vært så fornøyd me nokka æ har tegna. Aldri! Mens æ holdt på me tegninga, så hadde æ jo enda ikke funne ut ka Andrè Lund hete. Han va jo bare den fine gitaristen i Major Parkinson for mæ. D va helt til æ tenkte på å søk etter dem på facebook for å se om æ fant ei gruppe ellerno, å d gjor æ jo. Alle medlemman av Major Parkinson va offisera i den gruppa å noen av bildan som va lagt ut der va logisk nok tagga, å dermed va åsså navnet på plass. Etterhvert bynte æ åsså å tenk på kor evig kult d ikke hadde vært om æ hadde kunna sendt tegninga til Andrè, men sida æ bare fant mail-adresse å ikkeno post-adresse til Major Parkinson, så blei d bare med tanken, enn så lenge. D vil si, helt til æ bynte å tenk på å send han en post på facebook. Æ brukte et par daga på å tenk på ka æ sku skriv til han, men æ fant liksom aldri ut av så mye, så en dag så bare skreiv æ et eller anna. Æ kom jo sikkert ikke til å få svar uansett. Dagen etter satt æ på jobben å skreiv med Kristoffer, som æ skal flytt ilamme, å sia vi på en måte hadde fått en rytme i kor lang tid det tok for den andre å svar, så æ reagerte jo ikke æ når æ plutseli hadde en ny post i innboksen. Etter æ hadde åpna innboksen å så at d lå en ulest post der fra Andrè Lund derimot, da ska æ lov dæ æ reagerte. Dokker sku ha sedd mæ. Stakkars Leonid som va på jobb ilamme mæ den dagen, for han skjønte jo ingenting. Æ e bare glad d ikke va folk der akkurat da.
Mie;
Vet ikke helt hvor jeg skal begynne, så jeg bare hopper i det. Så konserten deres på Hovefestivalen og var så heldig å få stå ganske langt frem. Hadde aldri hørt om dere før, men ble usedvanlig positivt overasket. Så var det noe spesiellt med deg da, men jeg klarer fremdeles ikke helt å sette fingeren på det. Det var et eller annet med ditt vesen som inspirerte meg til å tegne igjen, og det er jeg utrolig glad for!
Det jeg egentlig prøver å si her, tror jeg er takk. Takk for at du er den du er, og for at jeg har fått gleden av å la meg inspirere av deg! :)
Tegninga er forsåvidt også lagt ut her på Facebook om du ønsker å se den.
Hadde egentlig vurdert å sende den til deg, men siden jeg ikke fant noen «fan-brev»-adresse, ble den lagt ut her, og denne posten sendt til deg.
Vel, takk igjen! :)
– Mie
Andrè;
Hei!
Veldig kjekt å høre :) Ikke hver dag en blir beskyldt for å inspirere folk, men fantastisk hyggelig isåfall :)
Hadde vært gøy å sett tegninga ja..! har du noen link?
Andrè
Mie;
Her kommer linken :)
http://www.facebook.com/home.php?#/photo.php?pid=3409768&id=600736342&ref=mf
Andrè;
haha! Utrolig bra! Du er jo proff :) Veldig tøft. Minimalistisk og skranglete.
Skal skrive det ut (når jeg får nok blekk) og henge det over sengen min.. hehe neida, men seriøst imponert.
Tror de andre i bandet kommer til å bli misunnelig ja..!
Tusen takk! :)
Mie;
åh, takk! :D Så kult at du syntes det var bra!
Kan godt sende det til deg, om du vil det :)
Andrè;
genialt :)
du kan vel sende det på mail, *mailadresse*
Mie;
Det skal jeg gjøre! :)
D e vel ihvertfall litt forståelig at æ døde litt inni mæ der? Æ blei helt svimmel, så svimmelt at æ nesten blei kvalm, æ va så langt oppe i skyan akkurat da. Forsåvidt i flere daga etterpå også, når æ tenk mæ om. Her kommer tegninga forsåvidt, sia d har vært litt snakk om den så e d vel påtide at folk som ikke har sett den får se, å den e etterfulgt av det bildet som æ tegna fra.
Etter æ hadde sendt han tegninga på mail, og etter at han hadde svart; «Igjen, tusen takk! Og keep up the good work», så måtte æ bare spør om æ fikk lov å legg han til som venn på facebook. Of course:), får æ tilbake. Æ blei jo såklart veldi glad, så æ går inn på profilen hannes for å legg han til, å ser at der plutselig e kommet mer info som ikke va der før, i tillegg til at æ ikke finn den knappen der det står «Legg Andrè til som venn». D æ derimot fant va en knapp som sa «Svar på venneforespørsel».
[HTML2]
[HTML3]